En kollega sa noe som traff meg hardt 💥
«Oddis, du virker ganske negativ for tiden (gode venner kaller meg for Oddis).»
Jeg lo det først bort.
Men da jeg kom hjem, kjente jeg at det traff meg.
Han hadde rett.
Jeg hadde blitt en sånn som alltid så det som var galt – ikke det som var bra, uten å merke det.
Det ble starten på en reise:
fra ubevisst negativ,
til bevisst negativ,
til bevisst positiv,
og til slutt ubevisst positiv.
Jeg begynte å trene hjernen min – akkurat som en muskel.
Hver dag lette jeg etter det som var positivt.
Et smil. En kollega som gjorde en god jobb. Et øyeblikk av glede. Noe fint jeg så.
Og sakte, men sikkert, endret alt seg.
Nå ser jeg ofte det gode først.
Og jeg prøver å ta folk på fersken i å være gode.
For tankesettet vårt kan trenes.
Når du trener det mot det positive,
forandrer du ikke bare deg selv – du forandrer også menneskene rundt deg.
😐 Den morgenen jeg glemte å slå av stålansiktet..
😐 Den morgenen jeg glemte å slå av stålansiktet..
Jeg kom på jobb en tidlig morgen – litt trøtt, litt kald, og med ett eneste mål: kaffe.
Jeg gikk rett bort til kaffemaskinen, trykket på knappen, og sto der mens maskinen knurret og gurglet som en gammel traktor.
Så hører jeg en stemme bak meg:
«Alt bra i dag, eller? Du ser… eh… ikke helt fornøyd ut. Dårlig start på dagen?»
Jeg snur meg litt for raskt, og der står en kollega som ser ut som han angrer på at han åpnet munnen.
Jeg føler meg jo helt fin! Litt trøtt, men glad tenkte jeg.
Og så går det opp for meg:
Jeg har glemt å slå av stålansiktet, eller populært kalt resting bitch face.
Du vet – det uttrykket som får meg til å se ut som en overlegen, utilnærmelig, sint og alvorlig type.
Janne Ahonen-ansiktet.
Et uttrykk jeg har arvet – og dessverre gitt videre til barna mine. Et slags genetisk sikkerhetsnett mot small talk (som jeg for øvrig elsker).
Jeg prøver å rette opp. Tvinger frem et smil.
Men det så mest ut som at jeg prøvde å svelge et sitronfrø.
Kollegaen nikker forsiktig, sier «jaja, vi snakkes», og forsvinner.
Der står jeg, med kaffekoppen i hånda, og tenker:
«Neste gang jeg går på jobb, må jeg huske to ting – nøkkelkortet… og å slå av stålansiktet.»
☕ Et lite etterord
Den morgenen minnet meg på noe viktig:
Et smil er mer enn bare en bevegelse i ansiktet.
Det er en invitasjon. Til kontakt. Til samarbeid. Til å skape trygghet og gode samtaler.
Vi snakker mye om kultur og kommunikasjon – men alt starter med hvordan vi møter hverandre.
Til alle mine tidligere spillere,trenere, ledere, kollegaer og venner – så vil jeg beklage, hvis jeg noen gang fikk dere til å føle dere redde eller usikre av meg. Før dere egentlig ble kjent med hvem jeg egentlig er.
Så før neste arbeidsdag begynner, prøv å gjøre det du kan for å slå av stålansiktet.
Bak hvert alvorlig blikk kan det nemlig skjule seg en glad sjel som stråler innvendig, men som bare glemte å smile først. 😊
Ønsker dere alle en fin uke 😊
🔋📱 Har du tenkt over hvor mye energi mobilen egentlig tar fra oss?
🔋📱 Har du tenkt over hvor mye energi mobilen egentlig tar fra oss?
For noen dager siden satt jeg på en flyplasskafé. 9 av 10 stirret ned i skjermen. Før gikk vi dit for å prate og koble av – nå virker det som vi bare vil lade mobilen, mens vi tapper oss selv.
Jeg skal være ærlig: Jeg er heller ikke den beste til å legge vekk telefonen. Men jeg har begynt å ta små grep – som å la den ligge utenfor soverommet når jeg legger meg. Og det merkes!
👉 Hvem vil du lade først – deg selv eller telefonen?
Låst fast i det negative
Det er ikke noe galt med deg. Slik fungerer vi mennesker.
