Du er ikke tankene dine 🧠
Har du noen gang lagt merke til at stemmen i hodet ditt kan være mye hardere enn noen annen sin stemme?
Og likevel … tror du på den?
Tankene kommer snikende:
«Du er ikke flink nok.»
«Du burde fått til mer.»
«Det du gjør, er ikke bra nok.»
Rart, egentlig.
For du ville aldri snakket slik til en venn.
Men når det kommer fra ditt eget hode – føles det sant.
Alt du ønsker er ro.
Men tankene dukker opp når du skal prestere, slappe av – bare være.
Så skjer det noe:
Du innser at du ikke er tankene dine.
De prøver ikke å ødelegge deg – de prøver å beskytte deg.
Du begynner å observere dem. Lar dem passere.
Som skyer på himmelen, eller lakseflua på elva.
Og du snakker tilbake, med en vennligere stemme:
🧠 «Jeg gjorde så godt jeg kunne – og det er bra nok.»
Plutselig får du ro.
Ikke fordi tankene forsvinner, men fordi de mister makten.
Neste gang den indre kritikeren dukker opp – stopp opp.
Pust.
Si til deg selv:
«Dette er bare en tanke. Den får lov til å passere.»
Du har tanker, men du er ikke tankene dine. 🌿
Refleksjon:
Hvordan snakker du til deg selv – når ingen andre hører?
Takk til Tim Rudi Veiteberg for en wakeupcall med boken "Det ingen lærte meg om Mindset ", foredrag og postcast om temaet 🫶 ☀️
22 kamper. 2 uavgjort. 20 tap...
Se for deg at du er trener for et fotballag.
22 kamper. 2 uavgjort. 20 tap...
På papiret er det bare fotball.
Men når du står midt i det – når du er trener, leder, og får lønn for jobben – da er det ikke bare en hobby. Det er arbeidsplassen din, og den måles i resultater.
Du ønsker å snu det. Du vil oppleve den gode følelsen igjen – samholdet i garderoben etter seier, latteren, stoltheten, roen som følger med å lykkes.
Du vil gi laget troen tilbake. Og kanskje aller mest vil du finne deg selv i rollen som leder.
Men når tapene fortsetter, skjer noe inni deg.
Du begynner å tvile.
Du leter etter forklaringer, endrer på mye – formasjoner, spillere, treningsklær, capser. Alt som kanskje kan bringe seieren tilbake.
Du unngår folk i butikken, orker ikke spørsmålene.
Etter kamp trøster du spillerne, men vet ikke hva du selv skal si for å tro på det.
Og mens en seier gir en kort opptur – varer nedturene lenge. Du blir fanget i negativitet.
Veien til fiasko, sier en venn av meg, kan brolegges med gode unnskyldninger.
Den veien ønsker du ikke å gå.
Så en dag, under middagen, sa kona mi:
“Oddis, si meg to ting som har vært positivt i dag.”
Jeg ble stille. Måtte tenke. Til slutt nevnte jeg to små ting.
Mens jeg fortalte, kjente jeg hvordan smilet kom tilbake, hvordan stemningen lettet.
“Fra nå av,” sa hun, “hver dag skal du skrive ned to positive ting. Så snakker vi om dem til middagen.”
Det ble en vane.
Og med tiden trente jeg hjernen min til å se det som faktisk var bra – midt i alt som var vanskelig. Jeg fant igjen gnisten.
Og jeg tok med meg dette til laget:
Spillerne fikk hver sin oppgave før kamp. Ikke et resultatmål – men et læringsmål.
Klarte de oppgaven, så var kampen en seier, uansett resultat.
For man vinner ikke og taper kamper. Man vinner – og man lærer.
Laget begynte å endre fokus.
Vi snakket mer om utvikling enn tabellplass.
Små mestringsøyeblikk bygde opp igjen motivasjonen.
Selvfølelsen kom tilbake – både hos spillerne og hos meg.
Jeg lærte at lederskap ikke handler om å unngå nederlag, men om å håndtere dem.
Og at endringen starter med å se det som er positivt – selv når alt ser mørkt ut.
Hvordan håndterer du nederlag?
Betydningen av skryt – og kunsten å finne balansen
Da jeg var fotballtrener, opplevde jeg hvor mye ros og tilbakemeldinger kunne bety for spillerne mine.
Små ord, et nikk, eller en klapp på skulderen under trening kunne endre hele holdningen til en spiller.
Vel å merke er skryt positiv observasjon av en spesifikk adferd – ikke bare tomme ord som feks "bra jobba".
Spillerne vokste på det. Fordi de ble sett.
Jeg ønsket å skape et miljø der spillerne følte seg trygge, motiverte og verdifulle.
Der prestasjon og læring gikk hånd i hånd – og der ærlige tilbakemeldinger bygget både selvtillit og lagfølelse.
Etter hvert begynte jeg også å bruke media for å løfte frem spillere.
For å gi dem følelsen av å bli sett – ikke bare internt i laget, men også av miljøet rundt.
Men så kom utfordringen.
Når én fikk oppmerksomhet, kunne andre føle seg tilsidesatt.
Spesielt de som var skadet, spilte i samme posisjon eller kjempet for å finne tilbake til formen.
Intensjonen var god – men effekten kunne bli det motsatte.
Jeg måtte lære meg balansen.
Å gi skryt og synlighet på en måte som motiverer – uten å skape avstand.
Å løfte frem enkeltpersoner, men samtidig sørge for at alle føler seg sett.
Også de som ikke står i rampelyset.
Den erfaringen har jeg tatt med meg videre – både i arbeidslivet og i møte med mennesker generelt.
For uansett om det handler om fotball, teamarbeid eller ledelse, gjelder det samme prinsippet:
Det vi gir oppmerksomhet, vokser.
Skryt handler ikke om ord – det handler om å se.
Når vi ser folk for det de bidrar med, hjelper vi dem å se det selv.
Hvordan gir du skryt?
FOTO: Mediahuset Altaposten
