😐 Den morgenen jeg glemte Ă„ slĂ„ av stĂ„lansiktet..

Jeg kom pĂ„ jobb en tidlig morgen – litt trĂžtt, litt kald, og med ett eneste mĂ„l: kaffe.
Jeg gikk rett bort til kaffemaskinen, trykket pÄ knappen, og sto der mens maskinen knurret og gurglet som en gammel traktor.

SĂ„ hĂžrer jeg en stemme bak meg:
«Alt bra i dag, eller? Du ser
 eh
 ikke helt fornĂžyd ut. DĂ„rlig start pĂ„ dagen?»
Jeg snur meg litt for raskt, og der stÄr en kollega som ser ut som han angrer pÄ at han Äpnet munnen.
Jeg fĂžler meg jo helt fin! Litt trĂžtt, men glad tenkte jeg.
Og sÄ gÄr det opp for meg:
Jeg har glemt Ä slÄ av stÄlansiktet, eller populÊrt kalt resting bitch face.
Du vet – det uttrykket som fĂ„r meg til Ă„ se ut som en overlegen, utilnĂŠrmelig, sint og alvorlig type.
Janne Ahonen-ansiktet.

Et uttrykk jeg har arvet – og dessverre gitt videre til barna mine. Et slags genetisk sikkerhetsnett mot small talk (som jeg for þvrig elsker).

Jeg prĂžver Ă„ rette opp. Tvinger frem et smil.
Men det sÄ mest ut som at jeg prÞvde Ä svelge et sitronfrÞ.
Kollegaen nikker forsiktig, sier «jaja, vi snakkes», og forsvinner.
Der stÄr jeg, med kaffekoppen i hÄnda, og tenker:
«Neste gang jeg gĂ„r pĂ„ jobb, mĂ„ jeg huske to ting – nĂžkkelkortet
 og Ă„ slĂ„ av stĂ„lansiktet.»

☕ Et lite etterord
Den morgenen minnet meg pÄ noe viktig:
Et smil er mer enn bare en bevegelse i ansiktet.
Det er en invitasjon. Til kontakt. Til samarbeid. Til Ă„ skape trygghet og gode samtaler.

Vi snakker mye om kultur og kommunikasjon – men alt starter med hvordan vi mþter hverandre.
Til alle mine tidligere spillere,trenere, ledere, kollegaer og venner – sĂ„ vil jeg beklage, hvis jeg noen gang fikk dere til Ă„ fĂžle dere redde eller usikre av meg. FĂžr dere egentlig ble kjent med hvem jeg egentlig er.

SÄ fÞr neste arbeidsdag begynner, prÞv Ä gjÞre det du kan for Ä slÄ av stÄlansiktet.

Bak hvert alvorlig blikk kan det nemlig skjule seg en glad sjel som strĂ„ler innvendig, men som bare glemte Ă„ smile fĂžrst. 😊
Ønsker dere alle en fin uke 😊