Har du noen gang lagt merke til at stemmen i hodet ditt kan være mye hardere enn noen annen sin stemme?
Og likevel … tror du på den?

Tankene kommer snikende:
«Du er ikke flink nok.»
«Du burde fått til mer.»
«Det du gjør, er ikke bra nok.»

Rart, egentlig.
For du ville aldri snakket slik til en venn.
Men når det kommer fra ditt eget hode – føles det sant.

Alt du ønsker er ro.
Men tankene dukker opp når du skal prestere, slappe av – bare være.

Så skjer det noe:
Du innser at du ikke er tankene dine.
De prøver ikke å ødelegge deg – de prøver å beskytte deg.
Du begynner å observere dem. Lar dem passere.
Som skyer på himmelen, eller lakseflua på elva.

Og du snakker tilbake, med en vennligere stemme:
🧠 «Jeg gjorde så godt jeg kunne – og det er bra nok.»

Plutselig får du ro.
Ikke fordi tankene forsvinner, men fordi de mister makten.

Neste gang den indre kritikeren dukker opp – stopp opp.
Pust.
Si til deg selv:
«Dette er bare en tanke. Den får lov til å passere.»

Du har tanker, men du er ikke tankene dine. 🌿

Refleksjon:
Hvordan snakker du til deg selv – når ingen andre hører?

Takk til Tim Rudi Veiteberg for en wakeupcall med boken «Det ingen lærte meg om Mindset «, foredrag og postcast om temaet 🫶 ☀️