Jeg har vært trener i mange år og en ting har blitt enda tydeligere etter at jeg sluttet.

Den gang handlet det ofte om seiere, tap, prestasjoner og resultater. Spill/motspill, analyser av alt det faglige som skjedde i kamper. Og kanskje enda mer etter et tap..

Men når jeg ser tilbake nå, ser jeg noe helt annet:

🏆 Seiere og tap forsvinner.

📈 Oppturer og nedturer blir borte.

❤️ Relasjonene varer.

Det som virkelig betydde noe som trener, var ikke kampene eller tabellen. Det var menneskene. Spillerne, dine medtrenere, de som var med å gjøre deg god hver dag. 

De små øyeblikkene av utvikling, tillit og fellesskap.

Og i dag i min vanlige jobb ser jeg akkurat det samme.

Det er ikke OKR-er, milepæler eller leveranser som setter de dypeste sporene (ja de er der, og vi må jobbe etter dem). Det er menneskene jeg møter, samarbeidet, dialogene, relasjonene vi bygger, og følelsen av å være en del av noe sammen.

Seiere og nederlag falmer med tiden.

Men menneskene vi går sammen med, de bærer vi med oss videre.

Det er der mening og tilfredsstillelse ligger, både på banen og i arbeidslivet. ✨