22 kamper. 2 uavgjort. 20 tap...
Se for deg at du er trener for et fotballag.
22 kamper. 2 uavgjort. 20 tap...
På papiret er det bare fotball.
Men når du står midt i det – når du er trener, leder, og får lønn for jobben – da er det ikke bare en hobby. Det er arbeidsplassen din, og den måles i resultater.
Du ønsker å snu det. Du vil oppleve den gode følelsen igjen – samholdet i garderoben etter seier, latteren, stoltheten, roen som følger med å lykkes.
Du vil gi laget troen tilbake. Og kanskje aller mest vil du finne deg selv i rollen som leder.
Men når tapene fortsetter, skjer noe inni deg.
Du begynner å tvile.
Du leter etter forklaringer, endrer på mye – formasjoner, spillere, treningsklær, capser. Alt som kanskje kan bringe seieren tilbake.
Du unngår folk i butikken, orker ikke spørsmålene.
Etter kamp trøster du spillerne, men vet ikke hva du selv skal si for å tro på det.
Og mens en seier gir en kort opptur – varer nedturene lenge. Du blir fanget i negativitet.
Veien til fiasko, sier en venn av meg, kan brolegges med gode unnskyldninger.
Den veien ønsker du ikke å gå.
Så en dag, under middagen, sa kona mi:
“Oddis, si meg to ting som har vært positivt i dag.”
Jeg ble stille. Måtte tenke. Til slutt nevnte jeg to små ting.
Mens jeg fortalte, kjente jeg hvordan smilet kom tilbake, hvordan stemningen lettet.
“Fra nå av,” sa hun, “hver dag skal du skrive ned to positive ting. Så snakker vi om dem til middagen.”
Det ble en vane.
Og med tiden trente jeg hjernen min til å se det som faktisk var bra – midt i alt som var vanskelig. Jeg fant igjen gnisten.
Og jeg tok med meg dette til laget:
Spillerne fikk hver sin oppgave før kamp. Ikke et resultatmål – men et læringsmål.
Klarte de oppgaven, så var kampen en seier, uansett resultat.
For man vinner ikke og taper kamper. Man vinner – og man lærer.
Laget begynte å endre fokus.
Vi snakket mer om utvikling enn tabellplass.
Små mestringsøyeblikk bygde opp igjen motivasjonen.
Selvfølelsen kom tilbake – både hos spillerne og hos meg.
Jeg lærte at lederskap ikke handler om å unngå nederlag, men om å håndtere dem.
Og at endringen starter med å se det som er positivt – selv når alt ser mørkt ut.
Hvordan håndterer du nederlag?
Betydningen av skryt – og kunsten å finne balansen
Da jeg var fotballtrener, opplevde jeg hvor mye ros og tilbakemeldinger kunne bety for spillerne mine.
Små ord, et nikk, eller en klapp på skulderen under trening kunne endre hele holdningen til en spiller.
Vel å merke er skryt positiv observasjon av en spesifikk adferd – ikke bare tomme ord som feks "bra jobba".
Spillerne vokste på det. Fordi de ble sett.
Jeg ønsket å skape et miljø der spillerne følte seg trygge, motiverte og verdifulle.
Der prestasjon og læring gikk hånd i hånd – og der ærlige tilbakemeldinger bygget både selvtillit og lagfølelse.
Etter hvert begynte jeg også å bruke media for å løfte frem spillere.
For å gi dem følelsen av å bli sett – ikke bare internt i laget, men også av miljøet rundt.
Men så kom utfordringen.
Når én fikk oppmerksomhet, kunne andre føle seg tilsidesatt.
Spesielt de som var skadet, spilte i samme posisjon eller kjempet for å finne tilbake til formen.
Intensjonen var god – men effekten kunne bli det motsatte.
Jeg måtte lære meg balansen.
Å gi skryt og synlighet på en måte som motiverer – uten å skape avstand.
Å løfte frem enkeltpersoner, men samtidig sørge for at alle føler seg sett.
Også de som ikke står i rampelyset.
Den erfaringen har jeg tatt med meg videre – både i arbeidslivet og i møte med mennesker generelt.
For uansett om det handler om fotball, teamarbeid eller ledelse, gjelder det samme prinsippet:
Det vi gir oppmerksomhet, vokser.
Skryt handler ikke om ord – det handler om å se.
Når vi ser folk for det de bidrar med, hjelper vi dem å se det selv.
Hvordan gir du skryt?
FOTO: Mediahuset Altaposten
En kollega sa noe som traff meg hardt 💥
«Oddis, du virker ganske negativ for tiden (gode venner kaller meg for Oddis).»
Jeg lo det først bort.
Men da jeg kom hjem, kjente jeg at det traff meg.
Han hadde rett.
Jeg hadde blitt en sånn som alltid så det som var galt – ikke det som var bra, uten å merke det.
Det ble starten på en reise:
fra ubevisst negativ,
til bevisst negativ,
til bevisst positiv,
og til slutt ubevisst positiv.
Jeg begynte å trene hjernen min – akkurat som en muskel.
Hver dag lette jeg etter det som var positivt.
Et smil. En kollega som gjorde en god jobb. Et øyeblikk av glede. Noe fint jeg så.
Og sakte, men sikkert, endret alt seg.
Nå ser jeg ofte det gode først.
Og jeg prøver å ta folk på fersken i å være gode.
For tankesettet vårt kan trenes.
Når du trener det mot det positive,
forandrer du ikke bare deg selv – du forandrer også menneskene rundt deg.
😐 Den morgenen jeg glemte å slå av stålansiktet..
😐 Den morgenen jeg glemte å slå av stålansiktet..
Jeg kom på jobb en tidlig morgen – litt trøtt, litt kald, og med ett eneste mål: kaffe.
Jeg gikk rett bort til kaffemaskinen, trykket på knappen, og sto der mens maskinen knurret og gurglet som en gammel traktor.
Så hører jeg en stemme bak meg:
«Alt bra i dag, eller? Du ser… eh… ikke helt fornøyd ut. Dårlig start på dagen?»
Jeg snur meg litt for raskt, og der står en kollega som ser ut som han angrer på at han åpnet munnen.
Jeg føler meg jo helt fin! Litt trøtt, men glad tenkte jeg.
Og så går det opp for meg:
Jeg har glemt å slå av stålansiktet, eller populært kalt resting bitch face.
Du vet – det uttrykket som får meg til å se ut som en overlegen, utilnærmelig, sint og alvorlig type.
Janne Ahonen-ansiktet.
Et uttrykk jeg har arvet – og dessverre gitt videre til barna mine. Et slags genetisk sikkerhetsnett mot small talk (som jeg for øvrig elsker).
Jeg prøver å rette opp. Tvinger frem et smil.
Men det så mest ut som at jeg prøvde å svelge et sitronfrø.
Kollegaen nikker forsiktig, sier «jaja, vi snakkes», og forsvinner.
Der står jeg, med kaffekoppen i hånda, og tenker:
«Neste gang jeg går på jobb, må jeg huske to ting – nøkkelkortet… og å slå av stålansiktet.»
☕ Et lite etterord
Den morgenen minnet meg på noe viktig:
Et smil er mer enn bare en bevegelse i ansiktet.
Det er en invitasjon. Til kontakt. Til samarbeid. Til å skape trygghet og gode samtaler.
Vi snakker mye om kultur og kommunikasjon – men alt starter med hvordan vi møter hverandre.
Til alle mine tidligere spillere,trenere, ledere, kollegaer og venner – så vil jeg beklage, hvis jeg noen gang fikk dere til å føle dere redde eller usikre av meg. Før dere egentlig ble kjent med hvem jeg egentlig er.
Så før neste arbeidsdag begynner, prøv å gjøre det du kan for å slå av stålansiktet.
Bak hvert alvorlig blikk kan det nemlig skjule seg en glad sjel som stråler innvendig, men som bare glemte å smile først. 😊
Ønsker dere alle en fin uke 😊
🔋📱 Har du tenkt over hvor mye energi mobilen egentlig tar fra oss?
🔋📱 Har du tenkt over hvor mye energi mobilen egentlig tar fra oss?
For noen dager siden satt jeg på en flyplasskafé. 9 av 10 stirret ned i skjermen. Før gikk vi dit for å prate og koble av – nå virker det som vi bare vil lade mobilen, mens vi tapper oss selv.
Jeg skal være ærlig: Jeg er heller ikke den beste til å legge vekk telefonen. Men jeg har begynt å ta små grep – som å la den ligge utenfor soverommet når jeg legger meg. Og det merkes!
👉 Hvem vil du lade først – deg selv eller telefonen?
Låst fast i det negative
Det er ikke noe galt med deg. Slik fungerer vi mennesker.
Hva om nøkkelen til utvikling bare var to enkle spørsmål?
På en kretssamling med 14–15-åringene ba vi spillerne etter hver økt skrive ned:
1️⃣ Én ting de var god på
2️⃣ Én ting de ville gjøre bedre neste gang
En enkel øvelse – men utrolig kraftfull.
💡 Tenk om vi voksne gjorde det samme i arbeidslivet?
Etter et møte, en presentasjon eller en arbeidsdag kunne vi spørre oss selv:
Hva gikk bra i dag?
Hva kan jeg forbedre neste gang?
Kontinuerlig forbedring handler ikke om perfeksjon, men om små, bevisste steg i riktig retning. Over tid skaper det utvikling, mestring og trygghet – både på banen og på jobben.
👉 Så, hva er din ene ting du vil gjøre litt bedre neste gang?
💓 Pulsen min går rett til 150 – bare for å stå fremfor en forsamling
Å stå på en scene – enten det er foran kolleger, kunder eller et større publikum – kan få magen til å knyte seg og pulsen til å skyte i været.
Jeg kjenner det selv, hver eneste gang..
Bytt ut ordet nervøs med spent, bare der skjer det magi.
Men vet du hva? Nervøsitet er ikke et tegn på svakhet. Det er et tegn på at du bryr deg.
Det betyr at budskapet ditt er viktig, og at du ønsker å gjøre det best mulig.
Det handler ikke om å fjerne nervøsiteten helt – det handler om å bruke den som energi.
- Pulsen som øker gjør deg skjerpet.
- Sommerfuglene minner deg om å være til stede.
- Fokus på pusten hjelper deg å lande og ta kontroll.
For meg har det vært en befrielse å innse at jeg ikke trenger å bli kvitt nervøsiteten – jeg trenger bare å venne meg til å stå i den.
Så neste gang du kjenner uro før en prestasjon: Husk at den samme følelsen kan være din beste ressurs når du først står der og formidler.
✨ Skal du skape noe raskt, gjør det gjerne alene.
Skal du skape noe som varer, gjør det sammen med andre.
Som kollega, trener, spillerutvikler og foredragsholder har jeg sett dette gang på gang – i bedrifter, organisasjoner og lag. Det er ikke fart alene som gir varige resultater, men evnen til å stå sammen.
Når mennesker opplever trygghet, tillit og trivsel, tør de å dele ideer, heie på hverandre og løfte i flokk. Da skaper vi ikke bare prestasjoner – vi skaper kultur.
Det er denne kulturen som varer.
Det er den som gjør at lag lykkes over tid, og at arbeidsplasser blir steder folk vil være en del av.
👉 Hva tenker du er den viktigste nøkkelen for å skape resultater som varer?
Så kjente jeg plutselig et klapp på skuldra.,,
I det øyeblikket kjente jeg irritasjonen boble litt opp – jeg visste at det ville ta tid å finne tilbake til flyten igjen. Og det stemte, det tok nesten en halvtime.
Men det som ble sagt etter klappet, viste seg å være utrolig viktig. Viktigere enn det jeg satt med der og da.
Det fikk meg til å reflektere:
Godt lagspill handler ikke bare om å respektere hverandres behov for fokus eller samarbeid – men også om å tørre.
Tørre å bryte inn når det trengs.
Tørre å be om hjelp selv om noen virker opptatt.
For noen ganger er det nettopp det avbruddet som gjør hele forskjellen.
Og så er det en annen side av dette: De fleste av oss liker å bli klappet på skuldra når det handler om anerkjennelse. Når noen ser deg, gir ros, og det klappet på skuldra blir der lenge.
Kanskje så lenge at du gir den videre til noen andre rundt deg.
Så kanskje handler det ikke bare om å unngå klapp på skuldra, men om å bli mer bevisst på når og hvorfor vi gjør det.
👉 Hva tenker du? Liker du et klapp på skuldra?