Jeg husker en gang jeg satt dypt fokusert. Alt rundt meg forsvant – jeg var inne i flyten, idéene kom på rekke og rad, og jeg kjente at jeg virkelig leverte.
Så kjente jeg plutselig et klapp på skuldra.,,

I det øyeblikket kjente jeg irritasjonen boble litt opp – jeg visste at det ville ta tid å finne tilbake til flyten igjen. Og det stemte, det tok nesten en halvtime.

Men det som ble sagt etter klappet, viste seg å være utrolig viktig. Viktigere enn det jeg satt med der og da.

Det fikk meg til å reflektere:

Godt lagspill handler ikke bare om å respektere hverandres behov for fokus eller samarbeid – men også om å tørre.

Tørre å bryte inn når det trengs.

Tørre å be om hjelp selv om noen virker opptatt.

For noen ganger er det nettopp det avbruddet som gjør hele forskjellen.

Og så er det en annen side av dette: De fleste av oss liker å bli klappet på skuldra når det handler om anerkjennelse. Når noen ser deg, gir ros, og det klappet på skuldra blir der lenge.
Kanskje så lenge at du gir den videre til noen andre rundt deg.

Så kanskje handler det ikke bare om å unngå klapp på skuldra, men om å bli mer bevisst på når og hvorfor vi gjør det.

👉 Hva tenker du? Liker du et klapp på skuldra?